Lill-Anita O. Svendsen -

Om arbeiden

Maleriene til Lill-Anita representerer også det dekkede bordet, et Lofoten som innehar så mye mer enn fjell og fantastisk natur. Nydelig mat i alle slags varianter er også en del av dette spennende eventyr-riket.

Litografier fra "lekeland".

I sine litografier tar kunstneren Lill-Anita O.Svendsen oss med til sin eventyrverden. Med viten om hennes oppvekst fra det nedlagte fiskeværet Nesland i Lofoten, aner vi glimt av erindringer fra et barnesinn.  Bakom strevet, der de voksne har hatt sitt daglige virke i slit med nærhet til fiske, hav og hardt vær, kan vi skimte ei småjente,  gjennom langstrakte døgn, der sola nektet å gå ned sommerstid. Lette skyer, svevende ballonger, og ei gyngende dukke tar oss med til universer langt bortenfor store bølger og vinterstormer. Med rosenrøde kinn og fjerne blikk danser hun oss inn i tilstander vi faktisk bare kan drømme om.

Møtet med vann og stein, fettstoffer og terpentin. Det nitidge arbeidet med nedslipingen av litografiens edle materialer. De tunge blokkene av kalk henta fra havets dyp; avleiringer gnissa mot hverandre til flater som silkmyk hud. Kanskje har det fysiske møtet med  elementene vært med å gi sin del av inspirasjonen til avtrykkene, som her manifesterer seg i ulike bilder. Ved første øyekast kan det se ut som trykk av samme motiv, med ørsmå fargevariasjoner. Nettopp dette vil gi overraskelser, om betrakteren lar seg henføre – og ser mer.

Er den rosemalte gyngehesten i «Drømmereise» fabeldyret som driftig og dristig peker framover, mot livet uti den store verden? Eller  skal vi tilbake i tid? Det mjuke og lubne rundkinnede barnet i blomstereng, har hun sett Det gode landet? Hvor svever den lille, som lar seg drive med i luftballong? Hva ser barnet, høgt der oppe? Undringen tar oss. Gynger oss med, fanger og griper. Endatil et voksent menneske, som ikke (for)nekter seg sjøl, vil kunne la seg forføre, vogge, vandre med. Mot nye horisonter. Helt nede på jorda. Der barnet trør i sin nære omkrets; blant sine aller nærmeste, mellom svært få hus. Og uendelig mektig natur.

Kjellaug Hatlen Lunde